Ebolavirus: Hvorfor er det så dødelig?
Ebolaviruset er et av verdens dødeligste patogener, med en dødelighet på opptil en tredjedel. Vitenskapen forklarer virusets farlighet med hvordan det kaprer kroppens celler og angriper immunforsvaret.
Ebolautbruddet i Den demokratiske republikken Kongo og Uganda, som Verdens helseorganisasjon (WHO) erklærte en internasjonal helsekrise i mai, skyldes en sjelden variant av ebolaviruset. Selv om denne Bundibugyo-varianten ikke er like dødelig som den vanligste typen, viser tidligere utbrudd at så mange som én av tre smittede kan dø. Men hva er det som gjør ebolaviruset så farlig?
Ifølge pensjonert professor Ørjan Olsvik, som har møtt sykdommen under tidligere utbrudd, starter et utbrudd når viruset smitter fra dyr til mennesker. Olsvik forklarer at virus ikke er levende, men de kan likevel feste seg til kroppens celler og injisere sitt arvestoff. Dette forvandler kroppens egne celler til produksjonsanlegg for nye viruspartikler. "Du produserer din egen død," sier professoren. Selv om andre virus, som forkjølelsesvirus, også kaprer celler, går det spesielt ille ved ebolainfeksjoner.
Overlege Joakim Øverbø, som forsker på virus ved Folkehelseinstituttet, beskriver en ond sirkel som igangsettes av viruset. De første cellene som rammes, er ofte immunceller, spesielt de som tilhører det medfødte immunforsvaret. Disse cellene fungerer som "dirigenter" for den videre immunresponsen. Ved å angripe disse, hindrer viruset at kroppens eget forsvar fungerer optimalt.
Virus som trojanske hester og systemsvikt
De kaprede immuncellene fungerer som "trojanske hester" som spres via lymfesystemet til organer som milt, lever og nyrer. Vel fremme i disse organene frigjør de en flom av nye ebolavirus, som igjen kaprer andre celletyper og gjør dem til virusfabrikker. Dette komplekse angrepet fører til at stadig mer alvorlige skader oppstår, inkludert lekkasjer fra blodårene.
Kroppen reagerer med en overdreven betennelsesrespons, en såkalt cytokinstorm, som utløses av immunceller. Denne betennelsen svekker blodårene, og ebolaviruset har egne mekanismer, som løse "pigger" på overflaten, som ytterligere svekker blodkarveggene og fungerer som avledningsmanøvrer for immunsystemet. "Væske fra blodet begynner å lekke over i kroppen der det ikke skal være. Da kan du få lavt blodtrykk, sirkulasjonssvikt og sjokk," sier Øverbø. Noen pasienter opplever også blødninger fra nese, ører og øyne.
Samtidig som blodårene lekker, forsøker de kaprede immuncellene å få blodet til å koagulere, men dette skjer ineffektivt. Resultatet er en farlig ubalanse der små blodpropper dannes samtidig som store blødninger oppstår. Denne ond sirkelen av økende virusmengde og vevsskade fortsetter inntil pasienten dør, eller kroppen klarer å bekjempe infeksjonen.
Til tross for virusets dødelighet, er risikoen for global spredning ansett som lav. WHOs sjef, Tedros Adhanom Ghebreyesus, uttalte 3. juni at risikoen er høy lokalt og regionalt, men lav internasjonalt. Olsvik forklarer at ebolaviruset ikke er luftbårent, og smitte skjer primært gjennom direkte kontakt med kroppsvæsker fra syke individer. Dråpesmitte gjennom hoste eller nysing er usannsynlig, ifølge Helsenorge.
Helsearbeidere og nære slektninger av de syke er imidlertid spesielt utsatt. Begravelsesritualer i enkelte kulturer, hvor man tar på og kysser den døde, samt mangel på tilstrekkelig beskyttelsesutstyr for helsepersonell, øker risikoen.
Det finnes en godkjent vaksine mot den vanligste ebolatypen, zaïreviruset, som har vist seg effektiv gjennom ringvaksinasjon. Seniorrådgiver Gunnstein Norheim ved Folkehelseinstituttet påpeker imidlertid at vaksinen trolig har liten effekt mot Bundibugyo-varianten. Derfor pågår det et intenst internasjonalt arbeid med å utvikle en ny vaksine. Det globale vaksinesamarbeidet CEPI, som Norge var med på å starte, støtter tre lovende vaksinekandidater. Norheim anslår at det kan ta seks til ni måneder før en vaksine er klar for kliniske studier, etterfulgt av feltforsøk i Afrika for å vurdere effekten.
Behandling handler ikke bare om vaksiner. Norheim understreker at pasienter har langt bedre sjanse til å overleve på et godt sykehus, selv uten spesifikke ebolamedisiner. Tilgang til diagnostikk og væskebehandling for å motvirke dehydrering er avgjørende. Intravenøs væsketilførsel kan kompensere for væsketap, men dette er utfordrende å gjennomføre i avsidesliggende klinikker i Den demokratiske republikken Kongo.