Gigantisk «hvalkirkegård» oppdaget på 7000 meters dyp

Forskere har gjort et banebrytende funn dypt nede i det sørøstlige Indiahavet: En massiv ansamling av hvalrester, spredt over et område på rundt 1200 kilometer. Studien, publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature, beskriver funnet som en «hvalnekropolis» lokalisert i den dype Diamantina-sonen, et område som strekker seg mellom 4616 og 7001 meters dyp. Blant de imponerende 476 fossile hvalene og fem moderne hvalfall, antyder isotopdatering at disse hvalrestene har akkumulert seg over en periode på minst 5,3 millioner år.

Døde hvaler, kjent som «hvalfall», spiller en kritisk rolle i dyphavet. Når et hvalkadaver synker til bunnen, fungerer det som en næringsrik oase i et ellers sparsomt økosystem. I Diamantina-sonen har forskerne identifisert spesialiserte samfunn bestående av blant annet slangestjerner, beinborende mark og muslinger som trives ved hjelp av kjemiske prosesser i havbunnen. På de fem aktive hvalfallene ble det registrert 35 ulike makrofauna-taksa – grupper av organismer større enn 0,5 millimeter – hvorav mange kan være ukjente for vitenskapen.

Dyphavets egne økosystemer

Et spesielt bemerkelsesverdig funn er det som beskrives som det dypeste aktive hvalfall-samfunnet noensinne dokumentert. Dette ble funnet på 6789 meters dyp og besto av tre langstrakte ryggvirvler fra en nebbhval. Tidligere var kjennskapen til hvalfall hovedsakelig begrenset til grunnere vanndyp, ofte ikke dypere enn 4000 meter. Dette nye funnet utvider den kjente dybdegrensen for slike unike økosystemer med over 2500 meter.

Flertallet av hvalrestene identifisert stammer fra nebbhvaler, en gruppe dypvannshvaler som er notorisk vanskelige å studere. De observeres sjelden, og kunnskap om dem kommer ofte gjennom strandinger. Materialet inkluderte fossiler fra både nålevende og utdødde arter, som for eksempel rester knyttet til Andrews’ nebbhval og Layards nebbhval, samt utdødde slekter som Pterocetus og Izikoziphius. Studien beskriver også en ny art, Pterocetus diamantinae, som er oppkalt etter funnstedet. Funnet gir et sjeldent innblikk i utviklingshistorien til dypdykkende hvaler over millioner av år.

Flere faktorer kan forklare hvorfor akkurat dette området har samlet så mange hvalrester. Den ekstreme dybden i Diamantina-sonen, kombinert med dens komplekse, V-formede topografi, kan ha fungert som et viktig beiteområde for nebbhvaler. I tillegg kan havbunnslandskapet ha bidratt til å samle og konsentrere døde hvaler. En annen kritisk faktor er den svært lave sedimenteringsraten, noe som betyr at beinrester kan forbli eksponert på havbunnen i svært lang tid i stedet for å bli begravet. Kombinasjonen av nebbhvalenes dykkeatferd, havbunnens topografi, lav sedimentering og tidlig fossilisering ser ut til å være nøkkelen til hvorfor denne unike «nekropolisen» har oppstått.

Dette funnet kan få stor betydning for vår forståelse av både dyphavsøkologi og hvalenes evolusjonære historie. Forskerne foreslår at hvalfallene i Diamantina-sonen kan ha fungert som en slags «superkorridor» for spesialiserte dyphavsarter, og dermed bidratt til spredning og utvikling av livsformer som er avhengige av kjemiske prosesser i dyphavet. Studien antyder muligheten for at lignende skjulte hvalkirkegårder kan eksistere andre steder i verdenshavene, spesielt i områder hvor nebbhvaler lever og dykker dypt, som ved Sør-Afrika, Den iberiske halvøy, og Crozet- og Kerguelen-øyene.