Nye funn kan gi tidligere ADHD-diagnose hos nyfødte

Forskere ved Universitetet i Oslo har identifisert potensielle biologiske markører hos nyfødte som kan kobles til senere ADHD-symptomer. Denne oppdagelsen, publisert i 2026, kan revolusjonere tidlig diagnostisering av den vanlige nevroutviklingsforstyrrelsen, som i dag primært baserer seg på observerte symptomer og atferdsvurderinger.

Diagnostisering av ADHD hos små barn er utfordrende fordi mange av symptomene, som uro og konsentrasjonsvansker, kan overlappe med normal utvikling. Lene Brattsti Dypås, som leverte sin doktoravhandling ved Institutt for klinisk medisin, understreker at målet ikke er å erstatte dagens diagnostiske metoder, men å tilby verktøy som kan gi klinikere mer datagrunnlag. «På det tidspunktet er det nesten umulig å vite sikkert om det er ADHD det er snakk om, eller om det bare er en overgangsfase i normal utvikling,» sier Dypås.

MikroRNA som tidlige indikatorer

Dypås’ forskning har fokusert på mikroRNA, små molekyler som fungerer som «dimmere» for genuttrykk. Disse molekylene gir et øyeblikksbilde av genaktiviteten og kan dermed fungere som biomarkører. Spesielt i tidlige faser av hjerneutviklingen er finregulering av genavlesningen kritisk. Selv små ubalanser kan påvirke utviklingen av nervebaner og produksjonen av signalstoffer som nevroner bruker for kommunikasjon.

«MikroRNA gir et slags øyeblikksbilde av hvordan genene faktisk brukes akkurat nå. Det gjør dem interessante som biomarkører,» forklarer Dypås. Hennes studie analyserte nivåene av 19 spesifikke mikroRNA-molekyler hos nyfødte og fant en korrelasjon med ADHD-symptomer hos åtteåringer. Dette funnet tyder sterkt på at ADHD har et nevrobiologisk opphav og at tilstanden kan være til stede fra fødselen av, selv om symptomene ofte blir tydelige senere.

Dagens metoder for å oppdage ADHD kan være mangelfulle. Mens hyperaktivitet ofte fanges opp tidlig, kan oppmerksomhetsproblemer forbli uoppdaget til barnet er rundt ni år og møter større akademiske utfordringer. Den begrensede språkferdigheten hos små barn gjør det vanskelig for dem å uttrykke egne opplevelser, noe som gjør voksnes observasjoner essensielle, men også gjenstand for tolking.

Forskningen indikerer at ADHD i stor grad er arvelig, men miljøfaktorer som røyking, stress eller luftforurensning under svangerskapet spiller også en rolle. Det er imidlertid krevende å etablere klare årsakssammenhenger mellom disse miljøpåvirkningene og utviklingen av ADHD. Dypås påpeker at ADHD også kan påvirke foreldrenes livssituasjon, og skape en selvforsterkende syklus der miljøet påvirker symptomer, og symptomene igjen påvirker barnets miljø.

«Det spennende er at vi faktisk ser en sammenheng mellom mikroRNA-profiler ved fødselen og ADHD-symptomer når barnet er åtte år gammelt. Det tyder på at ADHD har et nevrobiologisk opphav,» sier Dypås.

Til tross for de lovende funnene, understreker Dypås at forskningen fortsatt er i en tidlig fase. En blodprøve alene vil ikke bli brukt til å stille en diagnose. Kompleksiteten i ADHD, med varierte symptomprofiler og potensielt forskjellige biologiske underliggende årsaker, krever videre forskning. «To barn med ADHD kan ha helt forskjellige symptomprofiler – for eksempel ulik grad av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet eller impulsivitet – og de bakenforliggende biologiske forklaringene på symptomene kan dermed også være forskjellige,» sier hun. Fremover er det behov for store populasjonsstudier med titusenvis av deltakere for å tydelig skille biologiske mønstre knyttet til ADHD fra tilfeldige variasjoner, noe som vil styrke mulighetene for tidligere og mer presis diagnostisering og støtte.