Psykisk vold i retten: Grensen mellom dårlig samliv og straffbart regime

BODØ: En rettssak i Bodø tinghus har satt søkelyset på et samliv som anklages for å ha utviklet seg fra kommunikasjonsproblemer til et regime av straffbar psykisk vold. Saken, som involverer trusler, avskjedsbrev og omfattende dokumentasjon, tvinger retten til å vurdere om forholdet var giftig eller straffbart.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress rapporterer at partnervold er utbredt i Norge, der rundt 27 prosent oppgir å ha opplevd en form for partnervold gjennom livet. Videre forteller 36 prosent om generell kontrollerende atferd fra en partner, som overvåkning og urimelig sjalusi. Disse tallene understreker at psykisk vold rammer langt flere enn mange tror, og at det ikke følger en enkel kjønnslogikk; kvinner og menn er omtrent like utsatt for kontroll, men kvinner rammes oftere av grovere og mer alvorlig vold i nære relasjoner.

I retten ble det beskrevet hvordan et forhold som startet godt, gradvis ble preget av tungsinnet og uenigheter. Den fornærmede fortalte om et ansvar hun tok for å hjelpe partneren, inkludert å håndtere hyppige selvmordstrusler. Slik tilpasning, hvor man prøver å roe ned, forklare og ta ekstra ansvar, er typisk for personer som befinner seg i slike situasjoner.

Den tiltalte har på sin side beskrevet et liv i ruiner, skam over sine handlinger og en opplevelse av å leve under et regime selv. Han rapporterte om søvnproblemer, panikkangst og selvmordsforsøk, samt en følelse av å aldri vinne en diskusjon. Dette er en dynamikk som ofte gjør saker om psykisk vold krevende, ettersom begge parter kan føle seg utsatt og bruke sterke ord om hverandre.

Den fornærmede har rapportert om fysiske plager som ansiktslammelse, magesår og reaksjoner som ligner PTSD når telefonen vibrerer. Hennes søster beskrev henne som omsorgsfull og reflektert, men også påståelig når hun ble presset. Denne kombinasjonen av pliktoppfyllenhet og evnen til å si fra når hun ble presset, er gjenkjennelig i mange historier om psykisk vold.

Skyldfølelse og beskyldninger

Begrepet psykisk vold sentralt i saken handler om å projisere egne feil, skam og krenkelser over på den andre. Dette ble illustrert da den tiltalte ropte: «Nå vet jeg at det er DU som har utsatt MEG for psykisk vold», mens den fornærmede bar ansvaret for å forhindre nye selvmordstrusler. Den som forsøker å sette grenser, blir ofte beskyldt for svik, den som går til politiet, får ansvaret for konsekvensene, og den som prøver å beskytte barna, kan bli stemplet som skadevolder.

Den tiltaltes fortelling tegner et bilde av en tålmodig og kjærlig far, en rolle barna savner. Samtidig står retten overfor dokumentasjon av trusler om knivgjennomhaling, tau rundt halsen, og en rekke krav, press og selvmordstrusler. Dette reiser det ubehagelige spørsmålet om en person kan være en god far for barna og samtidig utøve sterk psykisk vold mot moren. Veldig mye i denne saken tyder på at svaret kan være ja.

Forsvareren har påpekt at det ikke er straffbart å være en dårlig partner. Mange forhold preges av krangling og skuffelser uten at det faller inn under straffeloven. Retten vurderer imidlertid om dette forholdet har utviklet seg til et «regime» – et mønster av trusler, kontroll, skyld og frykt som gradvis reduserer den andres frihet. Aktor beskriver dette som en situasjon hvor den fornærmede lever i «et regime preget av kontinuerlig frykt».

Vitneforklaringer gir motstridende bilder. Venninner beskriver «silent treatment», skyldpåføring og en kontroll som skaper usikkerhet hos den fornærmede. Den tiltaltes bror tegner et bilde av en dominerende partner som organiserer og tar mye plass i hverdagen. Under overflaten av en vanlig maktkamp, ligger det noe mer som retten må skille mellom: det vonde, men lovlige, og det som er så systematisk og skadelig at det blir straffbart.

En sammenligning er gjort med en mor i en kasserolle som gradvis blir varmere uten å merke det før det er for sent – et bilde mange som har opplevd psykisk vold vil kjenne igjen.

Slik bryter man ut av et forhold med psykisk vold: Fagfolk, inkludert politi og ansatte ved krisesentre, advarer mot å håndtere bruddet alene, da risikoen for opptrapping øker. Deres konkrete råd inkluderer å bryte tausheten ved å betro seg til noen man stoler på og søke profesjonell hjelp. Det anbefales å lage en sikkerhetsplan, unngå spontane brudd, få oversikt over økonomien, oppbevare viktige papirer trygt, og pakke en «nød-bag». Sikring av bevis gjennom loggføring og skjermbilder av truende meldinger, samt å ikke ta bruddet alene, men være kort og tydelig og ha et trygt sted å dra til, er også viktig. Kutt kontakt der det er mulig, og ved felles barn bør all kommunikasjon skje skriftlig og kun om avtaler. Hvis trakasseringen fortsetter, bør politiet kobles inn for vurdering av besøksforbud eller voldsalarm.

Saken belyser også systemets rolle. Det er politiet som har drevet etterforskningen, innført besøksforbud og reist tiltale. Den fornærmede har ikke bedt om tiltak, og har til og med uttrykt at hun ikke ønsket kontaktforbud. I en tid med kjente historier om varsler som ikke blir tatt på alvor, er det bemerkelsesverdig at politiet i Nordland har opptrådt proaktivt. De har reagert på meldinger, vurdert risiko, innført tiltak og overlatt vurderingen av straffbarhet til retten. Digitale spor gjør denne typen saker nådeløse og bevisbildet tydeligere enn noensinne, da meldinger som trolig ble sendt i troen om å forbli private, nå fungerer som offentlig dokumentasjon i en straffesak.