Midjemål Kan Avsløre Alzheimer-risiko

Ny forskning tyder på at midjemålet ditt i midtlivet kan være en indikator på din fremtidige risiko for å utvikle Alzheimers sykdom. Studier utført ved Nasjonalt senter for aldring og helse, basert på data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT), har identifisert en sammenheng mellom magefedme og en biomarkør for Alzheimers sykdom. Spesielt et midjemål som overskrider halvparten av kroppens høyde i voksen alder, er knyttet til høyere nivåer av biomarkøren p-tau217 i blodet senere i livet.

Ekaterina Zotcheva, forsker ved Nasjonalt senter for aldring og helse, forklarer at magefedme – fettet som samler seg rundt de indre organene – kan være mer skadelig enn generell fedme målt ved for eksempel kroppsmasseindeks (BMI). BMI gir ikke informasjon om fettfordeling eller muskelmasse. "Spesielt magefedme er knyttet til høyere risiko for Alzheimers demens senere i livet," sier Zotcheva. Studien fant at personer med et betydelig midjemål i midtlivet hadde forhøyede nivåer av p-tau217, en markør som indikerer proteinplakk i hjernen, et kjennetegn ved Alzheimers sykdom.

Geir Selbæk, forskningssjef ved Aldring og helse, som også bidro til studien, utdyper viktigheten av p-tau217. "Den kan fortelle oss om det er sannsynlig at det finnes proteinplakk, som forbindes med Alzheimers sykdom," sier han. Disse proteinplakkene kan skade nerveceller og bidra til kognitiv svikt.

Vekttap i alderdommen kan være et faresignal

Funnene fra HUNT-studien, som har fulgt nesten 9 000 personer over 70 år i nesten 40 år, viser også et interessant mønster når det gjelder vekt og demensrisiko hos eldre. I motsetning til resultatene for midtlivet, så forskerne det motsatte mønsteret blant eldre. Høyere BMI og magefett i høy alder var assosiert med lavere nivåer av biomarkøren og dermed lavere sannsynlighet for Alzheimers demens. "Høyere BMI og magefett sent i livet hang sammen med lavere nivåer for biomarkøren og dermed også lavere sannsynlighet for Alzheimers demens," sier Zotcheva. Dette funnet stemmer overens med tidligere observasjoner, men denne studien kobler det direkte til biologiske markører for Alzheimers sykdom.

Forskerne tolker dette som at vekttap hos eldre kan være et tegn på underliggende sykdomsprosesser, snarere enn at høy vekt i seg selv er beskyttende. "Dette styrker tolkningen at vekttap i eldre år kan reflektere underliggende sykdomsprosesser, snarere enn at høy vekt i seg selv er beskyttende mot demens," påpeker Zotcheva.

Dette er den første studien i sitt slag som følger deltakere over flere tiår og kobler livslange målinger av vekt og magefett med moderne blodprøver som kan oppdage tidlige tegn på Alzheimers sykdom. "Tidligere forskning har i stor grad basert seg på kliniske diagnoser alene. Her viser vi at sammenhengene også gjelder for biologiske tegn på Alzheimers sykdom, som kan oppstå mange år før symptomer," sier Zotcheva. Funnene styrker teorien om at midtlivet er en kritisk periode for forebygging av demenssykdommer. Mindre magefedme i denne fasen av livet kan potensielt redusere risikoen for å utvikle Alzheimer senere.

Det er imidlertid viktig å merke seg at studien er en observasjonsstudie. Dette betyr at selv om det er en sterk sammenheng mellom magefedme i midtlivet og Alzheimers markører, kan studien ikke fastslå en direkte årsakssammenheng. "Vi kan derfor ikke konkludere med at fedme fører direkte til Alzheimers sykdom, selv om funnene er konsistente med en slik forklaring," advarer Zotcheva. Forskerne understreker også utfordringene med å tolke kroppsvekt hos eldre, der lav vekt kan være et symptom på sykdom snarere enn et tegn på god helse. Likevel fremhever studien at en enkel måling av midjemål i forhold til høyde kan være et verdifullt verktøy for å identifisere personer med økt risiko for å utvikle Alzheimers sykdom.