Ny Alzheimer-medisin: Diranersen bremser svekkelse i studier

En eksperimentell medisin mot Alzheimers sykdom, kalt diranersen, har vist betydelige fremskritt i en nylig gjennomført fase 2-studie. Behandlingen, som retter seg mot tau-proteiner inne i nervecellene, har demonstrert en evne til å bremse den kognitive svekkelsen hos pasienter med mild kognitiv svikt eller mild demens som følge av sykdommen. Dette representerer et potensielt viktig skifte i behandlingen av Alzheimers, som tradisjonelt har fokusert på å fjerne amyloid-plakk.

Studien involverte rundt 400 deltakere som mottok enten ulike doser av diranersen eller placebo over en periode på omtrent 18 måneder. De mest oppmuntrende resultatene ble observert hos pasienter som fikk den laveste dosen, 60 milligram hver sjette måned. Denne gruppen opplevde en 26 prosent langsommere svekkelse sammenlignet med placebogruppen, målt ved hjelp av skalaen CDR-SB (Clinical Dementia Rating Sum of Boxes). Denne skalaen vurderer sentrale aspekter som hukommelse, tenkeevne, orientering, dømmekraft og evnen til å utføre daglige gjøremål.

Selv om alle deltakerne opplevde en viss grad av forverring, indikerer resultatene at medisinen kan bidra til å redusere hastigheten på sykdomsutviklingen. I tillegg viste tester av hukommelse og kognitiv funksjon en nedgang på henholdsvis 42 og 50 prosent mindre enn i placebogruppen. Disse tallene betyr ikke at pasientenes hukommelse ble forbedret, men at forfallet av kognitive evner skjedde saktere.

Professor Tormod Fladby, som leder Nevrologisk avdeling ved Akershus universitetssykehus og forsker på Alzheimers, beskriver resultatene som et betydelig fremskritt. "Fase II-resultatene ved diranersen-terapi er de klart mest positive resultatene så langt," uttalte Fladby til forskning.no og understreket viktigheten av disse funnene.

Målretting mot tau-proteiner og doseringsusikkerhet

I motsetning til tidligere godkjente legemidler som angriper amyloid-plakk, fokuserer diranersen på tau-proteinet. Amyloid-plakk, som består av opphopede proteinfragmenter, kan bidra til betennelse og celleskade lenge før symptomene viser seg. Tau-proteinet derimot, befinner seg inne i nervecellene, og endringer i dets form og opphopning til floker antas å være tettere knyttet til selve sykdomsutviklingen og symptomene.

Studien bekreftet at diranersen førte til målbare endringer i kroppen. Etter 18 måneder ble mengden tau i spinalvæsken redusert med 50 til 65 prosent hos deltakerne som fikk medisinen. Hjernescanninger av en undergruppe av deltakerne viste også en reduksjon i tau-avleiringer i undersøkte hjerneområder. Diranersen fungerer som en antisense-behandling, som demper de genetiske signalene cellene bruker for å produsere tau-proteinet, noe som resulterer i mindre opphopning av det skadelige proteinet.

Til tross for de lovende resultatene, er det knyttet usikkerhet til bruken av medisinen. Studien fant ingen klar sammenheng mellom høyere eller hyppigere doser og større effekt på sykdomsutviklingen; faktisk viste den laveste dosen de mest positive resultatene på flere mål. Dette førte til at studien ikke nådde sitt forhåndsbestemte primærmål. Mens høyere doser reduserte tau-nivået mer, viste lavdosegruppen tydeligst langsommere sykdomsutvikling. Forskere spekulerer i om dette kan skyldes at tau også har viktige funksjoner i friske nerveceller, og at diranersen reduserer produksjonen av alle tau-varianter, inkludert de ufarlige. Denne teorien er imidlertid ikke bevist.

En annen faktor er størrelsen på lavdosegruppen, som kun besto av 60 personer, noe som gjør det vanskelig å konkludere med sikkerhet om resultatet skyldes medisinen eller tilfeldigheter. Videre var det ingen signifikant forskjell i evnen til å utføre daglige aktiviteter mellom de ulike doseringsgruppene og placebogruppen. Reuters beskriver derfor resultatene som blandede, selv om fem av seks tester viste bedre resultater for medikamentgruppen enn for placebo.

Behandlingen med diranersen gis direkte i spinalvæsken via en kanyle i korsryggen, noe som kan gjøre den både kostbar og krevende å administrere. Vanlige bivirkninger under studien inkluderte smerter knyttet til selve behandlingen, ubehag etter injeksjonen og kortvarig forvirring, de fleste var milde til moderate. Ingen tilfeller av ARIA (amyloid-relaterte bildediagnostiske avvik), som er kjent fra amyloid-fjernende medisiner, ble registrert.

Diranersen er fortsatt i en eksperimentell fase og er ikke tilgjengelig for pasienter. Biogen, legemiddelselskapet bak medisinen, planlegger å starte en større fase 3-studie i 2027. Endelige resultater forventes ikke før 2030 eller 2031. Først da vil det være mulig å gi sikrere svar på effekten, optimal dosering og potensialet for godkjenning av denne nye Alzheimer-medisinen.