Bakterie fikk kreftsvulster til å forsvinne hos mus

En sjelden bakterie isolert fra tarmen til en japansk trefrosk har vist en bemerkelsesverdig evne til å eliminere kreftsvulster hos mus. Bakterien, kalt Ewingella americana, ble undersøkt i et studium publisert i tidsskriftet Gut Microbes i desember 2025. I et sentralt forsøk, der bakterien ble injisert i blodet på mus med tykktarmskreftsvulster plassert under huden, forsvant svulstene fullstendig hos samtlige fem mus etter kun én dose. Kreftforsker Alexandre Corthay ved Oslo universitetssykehus beskrev effekten som «imponerende» og bekreftet at en liten svulst under huden ble eliminert i løpet av bare et par dager hos hver behandlet mus.

Studiet involverte innsamling av bakterier fra tarmene til japanske frosker, salamandere og øgler. Etter at Ewingella americana ble sprøytet inn i musenes blodstrøm, observerte forskerne at bakteriene raskt ble eliminert fra blodet, samtidig som de formerte seg inne i selve svulsten. Forskerne postulerer at bakterien trives i det oksygenfattige miljøet som ofte kjennetegner kreftsvulster. Det antas at bakterien både angriper kreftcellene direkte og stimulerer immunforsvaret til å bekjempe svulsten.

Immunologiske responser og videre forskning

«Dette forsøket tyder på at behandlingen skapte en immunologisk hukommelse mot de samme kreftcellene,» uttalte Corthay. Han understreket at en slik effekt er viktig for å forhindre tilbakefall av kreft. Samtidig påpekte han at effekten ikke nødvendigvis er unik i forskningssammenheng, da mange svulstbehandlinger i musemodeller kan indusere immunologisk hukommelse. Immunologisk hukommelse innebærer at immunsystemet gjenkjenner og «husker» fremmede elementer som svulster eller virus, noe som fører til en målrettet immunrespons. Kreftforsker Anne Hansen Ree ved Akershus universitetssykehus omtalte funnene som solide, og konseptet som «nytt og spennende».

Imidlertid advarte Corthay mot å trekke for sterke konklusjoner. Han mente mekanismen bak effekten ikke var tilstrekkelig avklart, og at en immunrespons etter injeksjon av levende bakterier ikke nødvendigvis beviste at nettopp denne responsen var avgjørende for svulsteliminasjonen. Han understreket også at forsøket var svært begrenset, utført på én type kreftcelle, én museart, og med små, eksternt plasserte svulster. Behandlingen ble dermed ikke testet på tykktarmskreft internt i kroppen eller på kreft med metastaser (spredning).

Selv om forskerne ikke observerte påviselig organskade ved den dosen som eliminerte svulstene, var dette den høyeste dosen musene tålte. Høyere doser resulterte i akutte dødsfall, sannsynligvis på grunn av sepsis. Corthay uttalte at direkte intravenøs injeksjon av levende bakterier derfor neppe vil bli en aktuell behandling for kreftpasienter i nær fremtid, da levende bakterier i blodet generelt er livsfarlig. Forskernes egen anbefaling er at bakterien i fremtiden heller kan administreres direkte inn i svulsten eller via oral administrasjon. Før dette kan skje, må det forskes videre for å se om effekten kan gjenskapes med andre krefttyper, og om bakterien også virker mot kreft med spredning. Anne Hansen Ree konkluderte med at det vil ta «årevis med utprøvning» før man kan fastslå om behandlingen er trygg og effektiv for mennesker.