Ny rapport: Ekstremvær truer norske hjem og lokalsamfunn
En ny rapport advarer om at ekstreme værhendelser vil forårsake betydelig økte skader på norske boliger og lokalsamfunn i fremtiden. Staten oppfordres til å ta større ansvar for klimatilpasning.
En fersk rapport, "Norge i hardt vær", avdekker sårbarheter i Norges klimatilpasningsarbeid, spesielt når det gjelder hvordan klimaendringer påvirker boligeiere og lokalsamfunn. Rapporten understreker at selv om alle må bidra til klimatilpasning, vil mye av dette arbeidet i praksis skje av seg selv uten statlig styring. Klimaendringene ventes å intensiveres i årene som kommer, med potensial for at skader på private bygg kan øke med hele 32 prosent innen midten av dette århundret. Naturhendelser forventes også å medføre langvarige økonomiske konsekvenser for både husholdninger og mindre samfunn.
Selv om rapporten presenterer nye beregninger og oppdaterte anslag, er problemstillingen ikke ny. Det er velkjent at ekstremvær fører til hyppigere og mer kostbare skader, og at omfanget av slike hendelser vil øke. Vi ser allerede nå hvordan stormer og flom ødelegger boliger, tørke rammer avlinger, ras tar veier, og overvann legger lokalsamfunn under vann. Dette er bare begynnelsen på en utvikling som krever langt bedre forberedelser enn dagens situasjon gir rom for.
Mangel på hasteforståelse og statlig ansvar
Til tross for rapportens alvorlige funn, synes verken rapporten selv eller de ansvarlige instansene å dele den følelsen av hastverk mange opplever. Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) uttalte ved mottakelsen av rapporten at "alle må bidra" i arbeidet med klimatilpasning. Dette står i en viss kontrast til et av rapportens sentrale funn: at klimatilpasning i stor grad vil skje av seg selv. Eriksen påpekte videre at staten ikke har de sterkeste insentivene i dette arbeidet. Kritikere hevder dette er en form for ansvarsfraskrivelse, og statsrådens ordvalg gir lite håp om økte bevilgninger til klimatilpasning.
Ekspertutvalget burde ha fokusert mer på politiske virkemidler og insentiver der klimaendringene slår hardest. Politikken må skifte fokus og ressurser fra ren opprydding til proaktiv forebygging. Kommunene har det lokale ansvaret for klimatilpasning, men mange sliter med manglende kompetanse og stramme økonomiske rammer. Derfor er det avgjørende at staten trer tydeligere frem, både når det gjelder finansiering, organisering og prioritering. På lang sikt bør regjeringens årlige bevilgninger til klimatilpasning overstige tre milliarder kroner, en markant økning fra dagens nivå på under én milliard.
Klimatilpasning skjer ikke automatisk. Boligeiere kan selv iverksette tiltak for å styrke boligens motstandsdyktighet mot vær- og naturskader. Forsikringsbransjen har også et ansvar for å bistå sine kunder med dette, ikke bare gjennom erstatning og reparasjon i ettertid.
Likevel er boligeieres egeninnsats en dråpe i havet dersom ikke myndighetene bidrar mer aktivt. Vannmasser og deres konsekvenser kjenner ingen grenser, verken eiendomsgrenser eller kommunegrenser. Økonomiske konsekvenser kan ramme langt fra der problemene oppsto. Nytten av tilpasningstiltak havner dermed ofte et annet sted enn der kostnaden bæres. Spørsmålet blir hvem som er villig til å investere for at naboen skal unngå skader? En vesentlig del av løsningen ligger i en mer helhetlig og regional tilnærming til klimatilpasning enn det som praktiseres i dag. Klimatilpasning krever en samordnet innsats hvor også staten spiller en sentral rolle.