Ankerfjella vindkraft: Naturens verdi utfordres av industriell utvikling

En foreslått vindkraftutbygging i Ankerfjella, et område kjent for sine rike naturverdier, har utløst en debatt om hvem som har rett til å bestemme over landskapet og hvilke interesser som veier tyngst. Mens lokalpolitikere i Aremark kommune argumenterer for at motstanden hovedsakelig kommer utenfra, påpeker naturvernere at Ankerfjellas sammenhengende skoglandskap har betydning langt utover kommunegrensene.

Per Ivar Thomasrud, gruppeleder for Senterpartiet i Aremark, hevdet i et tidligere innlegg at motstanden mot vindkraft i Ankerfjella stammer fra personer og organisasjoner utenfor kommunen, og at Aremark «må få tenke selv». Dette synspunktet anerkjenner at eksterne aktører er involvert, men utfordres av argumentet om at områdets naturverdier er av nasjonal og regional betydning. Ankerfjella er en del av et større, sammenhengende skogområde som strekker seg mot naturreservater og Tresticklan nasjonalpark i Sverige, noe som innebærer at konsekvensene av en utbygging vil berøre flere enn bare lokalbefolkningen.

Debatten sentrerer rundt hvordan man best kan basere beslutninger om slike inngrep: på fakta eller frykt. Tilhengere av prosjektet argumenterer for en faktabasert tilnærming, mens motstandere hevder at «å tenke selv» innebærer å lytte til forskning, naturkartlegginger og erfaringer fra lignende prosjekter andre steder, før en endelig avgjørelse tas. Ankerfjella er ikke bare en tilfeldig skog; det er et område med dokumenterte naturverdier, inkludert tusenvis av artsfunn og over hundre rødlistede arter. Området omfatter gammel naturskog, omfattende myrområder og økologiske sammenhenger som har utviklet seg over svært lang tid.

Klimaeffekter og karbonlagring i gammel skog

Nyere forskning har belyst skogens kritiske rolle i klimasammenheng. En omfattende svensk studie, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science i mars 2026, viser at urørt naturskog lagrer betydelig mer karbon per arealenhet enn produksjonsskog. Studien antyder at forskjellen primært ligger i jordbunnen, der eldre skoger fortsetter å binde karbon over lang tid, ofte 50–100 år utover det som regnes som hogstmoden alder. Når slik skog hogges, frigjøres store mengder av det lagrede karbonet, og det kan ta svært lang tid før et nytt skogøkosystem gjenoppretter samme lagringskapasitet.

Prosessen under bakken er sentral for skogens økosystem. Mykorrhizasopp, som spiller en nøkkelrolle i næringsopptaket for trær, utvikler seg over lang tid og er avgjørende for skogens vekst og trivsel. Etablering av vindturbiner, veier og annen infrastruktur for en vindkraftutbygging vil kunne forstyrre disse prosessene og føre til tap av store karbonlagre. Døde trær, som fungerer som levested for opptil 6000 ulike arter, er også en viktig del av økosystemet. Mange rødlistede arter, spesielt vedboende sopp, er avhengige av slike miljøer med lang økologisk kontinuitet.

Den foreslåtte utbyggingen i Ankerfjella inkluderer 29 vindturbiner på opptil 256 meters høyde, samt nødvendig infrastruktur som veier, kraftlinjer og ryddearealer. Kritikere frykter at dette vil fragmentere landskapet, hindre vekst av gamle trær og redusere tilgangen på død ved, som er essensielt for mange sjeldne arter. Fragmentering av skoglandskap er et betydelig problem som ikke bare påvirker de direkte inngrepsområdene, men også reduserer sammenhengen mellom habitater. Dette skaper barrierer for spredning av genetisk materiale og kan svekke populasjoner av arter som er avhengige av store, sammenhengende områder.

Arter knyttet til gammel naturskog, som ofte har spesifikke krav til leveområder og lang økologisk kontinuitet, er spesielt sårbare for fragmentering. Når landskapet deles opp, kan manglende alternative habitater føre til at disse artene ikke overlever. En plassering av et vindkraftverk mellom naturreservater og nær en nasjonalpark vil ytterligere forsterke fragmenteringen og redusere den økologiske verdien av hele området. Kanteffektene rundt inngrepene kan bli omfattende og påvirke nærliggende verneområder betydelig.

Selv vanlige arter kan rammes. Blåbærlyng, en nøkkelart i barskogen som gir næring til et bredt spekter av dyreliv, reduseres kraftig i områder preget av moderne skogbruk. Forskning viser at disse effektene kan vare i flere tiår, noe som understreker hvor langsomt skogøkosystemer endrer seg. Det som vokser tilbake etter et inngrep, er ikke nødvendigvis det samme økosystemet som gikk tapt. En ny rapport fra NIBIO fremhever viktigheten av å bevare naturnær og biologisk gammelskog, samt å beskytte gamle trær, død ved og intakte kantsoner, som avgjørende tiltak for å opprettholde økologisk tilstand og artsmangfold.