Sikkerhet kan ikke pålegges, men den må tilbys

En kronikk debatterer kommunens evne til å tilby trygghet til sårbare innbyggere, spesielt etter en nylig drapsepisode. Debatten reiser spørsmål rundt kriseberedskapen for beboere i kommunale boliger, der frykt og utrygghet har blitt en realitet.

Bakgrunnen for innlegget er at en venn og nabo til skribentens bror ble funnet drept. Som pårørende til en beboer i småhusene på Lagård, reagerer skribenten på Stavanger kommunes uttalelse om at «trygghet kan ikke vedtas». Selv om skribenten anerkjenner at trygghet ikke kan tvinges frem, understrekes det at trygghet heller ikke kan utsettes. Når mennesker opplever akutt utrygghet i eget hjem, bør fokuset være på hvordan man kan hjelpe, snarere enn hvorfor hjelp ikke kan gis.

Selv om det er enighet om at eksisterende brakker skal fjernes, er hovedbekymringen for de som bor der i dag og deres nærmeste, hvordan de skal håndtere morgendagen. Etter drapet ba skribentens bror og han selv om midlertidig alternativ bolig, grunnet den opplevde utryggheten etter politiets involvering. Svaret var imidlertid negativt, noe som gjør det vanskelig å forstå kommunens uttalelse om at trygghet må bygges sammen med de det gjelder. Hva skjer når disse personene selv uttrykker at de ikke føler seg trygge?

Utrygghetens konsekvenser og kommunens ansvar

Det påpekes at ingen bygning alene skaper trygghet, noe som er korrekt. Men et trygt sted å sove er en fundamental forutsetning for å kunne oppleve trygghet. Trygghet er ikke en sekundær prioritet, men et grunnleggende menneskelig behov. For personer med rusutfordringer og psykiske lidelser kan mangel på trygghet ha alvorlige følger. Utrygghet kan føre til økt stress, forverring av psykiske plager, nedsatt funksjonsevne og økt risiko for tilbakefall. Dette er ikke bare følelsesmessige reaksjoner, men godt dokumentert innen psykologisk teori.

Det reises derfor spørsmål ved hvilken kriseberedskap som faktisk eksisterer for beboerne etter en så alvorlig hendelse som et drap. Hvor er kriseteamet, den psykologiske førstehjelpen, og hvilke tiltak settes inn for mennesker som allerede lever under stort press og har begrensete ressurser til å håndtere nye traumer? Kommunen selv anerkjenner at omgivelsene signaliserer hva samfunnet mener om innbyggerne. Men omgivelsene handler ikke bare om fysiske strukturer, men like mye om hvordan mennesker møtes når de søker hjelp. Hvilket budskap sendes når svaret på en akutt utrygghetssituasjon etter et drap, er at de må forbli i sine egne boliger, eller potensielt tilbys en plass i arresten?

Kronikken argumenterer for at verdighet ikke utelukkende handler om fremtidige planer for nye boliger, men i større grad om hvordan enkeltmennesker blir ivaretatt her og nå, spesielt når de er redde, sårbare og søker trygghet. Til syvende og sist kan ikke trygghet vedtas, men den må aktivt tilbys. Noen ganger starter denne tryggheten med noe så elementært som en sikker seng å hvile i.