Forskning og konsulenttjenester unntas klimakrav i offentlige anbud

Våren 2026 innførte Stortinget omfattende endringer i anskaffelsesloven, som trer i kraft 1. juli 2026. Målet er å forenkle prosesser og styrke kravene til samfunnsansvar. Imidlertid viser en fersk gjennomgang av offentlige utlysninger for forsknings- (FoU) og konsulenttjenester at sektoren i praksis unntas klimakrav.

Oxford Research, som er Miljøfyrtårn-sertifisert, har analysert offentlige utlysninger de vurderte i 2025. Konklusjonen er entydig: oppdragsgivere anser klimaavtrykket for «uvesentlig» i disse tilfellene. Det stilles verken krav til miljøprestasjon eller vektlegges miljø i tildelingen. Rapporten antyder at dette er et utbredt problem, forsterket av at Direktoratet for forvaltning og IKT (DFØ) har en liste over anskaffelser som er unntatt disse forpliktelsene.

Begrunnelsene for å unnta slike tjenester er ofte basert på at FoU og konsulentarbeid utføres ved skrivebord, leveres digitalt, og medfører begrenset fysisk ressursbruk og få reiser. Samlet sett vurderes klimaavtrykket dermed som lite. Denne forståelsen er imidlertid for snever, da den ikke inkluderer indirekte utslipp, krav til leverandørkjeder, eller utvikling av bærekraftige arbeidsformer.

Gap mellom ambisjon og praksis

Når offentlige oppdragsgivere unnlater å stille klimakrav, sender de et signal om at dette ikke er viktig. Dette skaper et tydelig paradoks. På den ene siden finnes politiske mål om grønne offentlige anskaffelser og krav om at klima og miljø skal vektes med minst 30 prosent. På den andre siden ser vi en praksis der hele anskaffelsesområder unntas krav, og det mangler konkurranse om miljøprestasjoner.

Dette manglende fokuset på miljø i innkjøpsprosesser gir lite insentiv for leverandører til å investere i bærekraft. Miljøarbeid og bærekraftstiltak koster, og krever investeringer i kompetanse, rapportering og systemer. Uten konkurransefortrinn eller etterspørsel, vil mange bedrifter prioritere andre områder. Resultatet er at markedet ikke driver den nødvendige grønne omstillingen.

Det mest bekymringsfulle er ikke at enkeltanskaffelser har lavt direkte klimafotavtrykk, men at det offentlige gir avkall på et av sine viktigste styringsverktøy for å forme fremtidens marked. Offentlige anskaffelser er ikke bare verktøy for dagens behov, men også for å forme morgendagens næringsliv. Mens dette verktøyet brukes aktivt i vare- og entreprisekjøp, for eksempel gjennom utslippskrav til transport eller materialkrav i bygg, er bruken begrenset innenfor kjøp av forskning og utvikling (FoU) og konsulenttjenester.

Det er fullt mulig å implementere relevante miljøkrav også i disse anskaffelsene. Eksempler inkluderer krav til klimaregnskap, begrensning av reisevirksomhet, bruk av digitale løsnings, eller vurdering av leverandørens systematiske bærekraftsarbeid. Hovedpoenget er at fravær av krav er et bevisst valg med betydelige konsekvenser. Når anskaffelser klassifiseres som «uvesentlige», risikerer man at unntaket blir normen. Dermed står man igjen med et offentlig anskaffelsesregime som på papiret er grønt, men i praksis selektivt. Klimapolitikk handler ikke bare om de store utslippene, men også om de mange små valgene som tas daglig. Å unnlate å stille krav er et slikt valg, med langsiktige effekter for klimaomstillingen.