Forskning på AuDHD: Når autisme og ADHD overlapper

Forskere ved Sykehuset Innlandet og Universitetet i Innlandet følger nå barn diagnostisert med enten ADHD eller autisme, eller begge deler, gjennom ti år. Prosjektet, kalt LINEUP – Lillehammer Neurodevelopmental Follow-up Study – undersøker den kognitive utviklingen, mental helse og daglige fungering hos disse barna fra de er 12 år gamle og inn i ung voksenalder. Målet er å få dypere innsikt i hvordan disse tilstandene påvirker livet til unge mennesker.

Det uformelle begrepet «AuDHD» har fått fotfeste, spesielt på nettet og i noen forskningsmiljøer, for å beskrive individer som har trekk fra både autisme og ADHD. Selv om «AuDHD» ikke er en offisiell diagnose, anerkjenner spesialister som Erik Winther Skogli, spesialist i klinisk nevropsykologi ved BUP Lillehammer og professor ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Innlandet, at begrepet beskriver et reelt fenomen. Han foretrekker å snakke om personer som har både ADHD og autisme, men ser at koblingen blir stadig mer anerkjent.

Både ADHD og autisme faller inn under paraplyen av det fagpersoner kaller nevroutviklingsforstyrrelser. Dette er medfødte tilstander som stammer fra nevro-biologiske forskjeller i hjernen. Statistikk viser at mellom to og tre prosent av norske barn og unge har ADHD, mens autisme (inkludert tidligere Asperger syndrom) rammer knapt én prosent. Forskning har lenge pekt på at disse diagnosene er relativt vanlige, og at en betydelig andel av barn diagnostisert med én av tilstandene også oppfyller kriteriene for den andre. «Det er ganske vanlig at barn med autisme også fyller kriteriene for en ADHD-diagnose. Og noen barn med ADHD kan også oppfylle kriteriene for en autismediagnose,» forklarer Skogli.

Kognitive sårbarheter og diagnostiske utfordringer

En sentral utfordring i diagnostiseringen av disse tilstandene er symptomenes overlapp. Mens ADHD typisk kjennetegnes av vansker med konsentrasjon, hyperaktivitet og impulsivitet, fokuserer autisme primært på vedvarende utfordringer med sosial kommunikasjon og samspill. Imidlertid deler barn med begge diagnoser ofte kognitive sårbarheter som påvirker oppmerksomhet, arbeidsminne, impulskontroll og mental fleksibilitet. «Våre undersøkelser viser at de kognitive vanskene – for eksempel med impuls­kontroll og arbeidsminne – er en felles sårbarhet for barn med ADHD og autisme,» sier Skogli.

Dette symptomoverlappet kan komplisere den diagnostiske prosessen. For eksempel kan et barn med ADHD som strever med oppmerksomhet og er motorisk urolig, feilaktig tolkes som å ha autistiske trekk. Redusert blikkontakt, et kjernesymptom på autisme, kan også skyldes uro eller kort oppmerksomhetsspenn, noe som understreker viktigheten av en grundig vurdering. «Når et barn med ADHD er veldig uoppmerksomt og urolig, kan det derfor virke som barnet ikke følger med sosialt eller gir lite blikk-kontakt – men det trenger ikke alltid å bety at barnet har autisme,» påpeker Skogli.

For å håndtere disse utfordringene, kreves det ofte en kombinert tilnærming i behandlingen. Tradisjonelt behandles ADHD med medisiner som kan hjelpe på konsentrasjons- og hyperaktivitetsproblemer. Autisme krever gjerne målrettet opplæring i sosiale ferdigheter og kommunikasjon, for eksempel gjennom lek og samtaler. En kombinasjon av disse tilnærmingene kan være effektiv for barn med «AuDHD». ADHD-medisiner kan potensielt gjøre barnet mer mottakelig for læringsstøtte rettet mot autisme-relaterte utfordringer. Likevel advarer Skogli mot å overvurdere effekten av medikamenter alene. «Medisiner løser ikke alle problemer. Man lærer for eksempel ikke sosiale ferdigheter av å ta ADHD medisiner,» understreker han. Mange av disse barna trenger betydelig støtte i hverdagen for å utvikle kommunikasjons- og sosiale ferdigheter, og mange opplever også tilleggsvansker som angst og depresjon som krever oppfølging.

Til tross for disse utfordringene, viser forskning, inkludert funn fra LINEUP-studien, et betydelig lysere bilde for fremtiden. Mange unge med disse diagnosene klarer seg godt når de blir voksne. Livet tenderer til å bli bedre med alderen, og de fleste etablerer seg i jobb eller utdanning, og utvikler et sosialt liv med venner. Noen mister til og med diagnosen ettersom symptomene avtar til et nivå som ikke lenger oppfyller formelle kriterier, selv om grunnleggende trekk ofte vedvarer. «Forskningen vår viser at mange klarer seg godt når de blir voksne. Livet blir bedre etter hvert som de blir eldre, og de fleste er enten i jobb eller utdanning og har venner og et sosialt liv,» forteller Skogli. Dette gir et håpefullt perspektiv for både unge og deres familier.