EU-lov om karbonfangst kan endre norsk energipolitikk

En tilsynelatende liten arbeidsrettssak i Norge kan potensielt få vidtrekkende konsekvenser for landets energipolitikk og fremtidige rolle i EUs grønne skifte. Saken involverer to innleide arbeidstakere som mener de har krav på lik lønn og arbeidsvilkår som fast ansatte i oljeserviceselskaper. Denne tvisten har reist grunnleggende spørsmål om regelverket på norsk sokkel, noe som har ført til at Norges Høyesterett har bedt om en juridisk vurdering fra EFTA-domstolen knyttet til EØS-avtalen.

EFTA-domstolens konklusjon om at EØS-regler kan gjelde på norsk sokkel åpner døren for at også andre, mer omfattende EU-regelverk kan bli relevante for Norge. Et sentralt regelverk er EUs Net Zero Industry Act (NZIA). Loven har som mål å styrke europeisk industri innen klimateknologi, og legger et større ansvar på olje- og gassprodusenter for utslippene fra energien de selger. Spesifikt krever NZIA at produsentene bidrar til å bygge kapasitet for permanent lagring av karbondioksid (CO₂).

Norge har et forsprang innen karbonfangst

For Norge, som er Europas største produsent av olje og gass, blir spørsmålet om NZIA-reglene vil gjelde for aktiviteter på sokkelen avgjørende. Dersom Norges Høyesterett følger EFTA-domstolens tolkning, kan det bli vanskelig å holde NZIA utenfor. Dette kan representere både en utfordring og en betydelig mulighet for Norge. Gjennom statlige satsinger som Langskip og prosjektet Northern Lights, har Norge allerede etablert verdens første komplette verdikjede for karbonhåndtering. Dette er et resultat av tiår med offentlig finansiert forskning og utvikling.

EU har ambisiøse mål for CO₂-lagring innen 2030, med et krav om å bygge lagerkapasitet for 50 millioner tonn CO₂ årlig. Norges planlagte CO₂-lager, Northern Lights fase to, vil ha en kapasitet som er en tidel av dette. Dette understreker det enorme behovet og potensialet for norsk ekspertise og teknologi innenfor karbonfangst og -lagring. NZIA kan dermed skape et hjemmemarked for en industri der Norge allerede er verdensledende, og potensielt eksportere teknologi, tjenester og kompetanse til et voksende europeisk marked.

Dersom NZIA-reglene blir gjeldende på norsk sokkel, kan det utløse store investeringer i karbonhåndtering i Norge. Flere prosjekter vil føre til flere oppdrag, økt erfaring og et sterkere konkurransefortrinn for norske bedrifter internasjonalt. Dette er nøyaktig hva EU ønsker å oppnå med NZIA: å bygge europeisk industri og redusere avhengigheten av teknologi fra andre deler av verden.

Usikkerhet rundt regelverket kan imidlertid bremse utviklingen. Selskaper som vurderer investeringer i nye CO₂-lagre på norsk sokkel, nøler på grunn av usikkerhet om fremtidig regelverk. Det er en risiko for at disse investeringene i stedet havner i EU, der de direkte bidrar til EUs klimamål. Strategisk sett står Norge overfor et valg: enten å ta en lederrolle i den voksende industrien for karbonlagring, eller risikere å se investeringer, arbeidsplasser og verdifull kompetanse gå tapt til andre europeiske land.