Færre unge forskere vil anbefale doktorgrad

Stadig færre unge forskere ønsker å anbefale andre å satse på en forskerkarriere. En fersk undersøkelse fra Akademiet for yngre forskere og Forskerforbundet avdekker at kun én av fire forskere nå vil anbefale en slik vei. Denne andelen har vært synkende; i 2022 svarte litt over halvparten ja på spørsmålet, mens tallet i 2026 er nede på 27 prosent. Undersøkelsen, som inkluderte nesten 1000 forskere under 45 år, viser også at 56 prosent av respondentene er midlertidig ansatt.

Nicolas Gibney, som tidligere ga opp forskerkarrieren etter fullført doktorgrad for å arbeide som revisor i offentlig sektor, delte nylig sine erfaringer. Nå forteller Anders T. Hjertø Lind, leder for Organisasjonen ferske forskere, om sine opplevelser som stipendiat. Lind beskriver perioden som såpass tøff at han tviler på om han ville anbefalt noen å ta doktorgrad uten en klar forberedelse.

«Du skal i alle fall vite hva du går til,» sier Lind. Ved oppstart som stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet ble han møtt med lite struktur og uklare forventninger. Med en hovedveileder som satt i en annen by, følte Lind seg overlatt til seg selv den første dagen. Temaet for doktorgradsarbeidet var lite definert, noe som førte til mye grubling rundt fremgangsmåte gjennom hele stipendiatperioden.

Karriereløp og utfordringer

Til tross for utfordringene, fullførte Lind avhandlingen og sikret seg fast jobb rett før innlevering i 2023. Imidlertid ble avhandlingen sendt i retur av komiteen, med en ny innleveringsmulighet først seks måneder senere. «Hva holder jeg med på? tenkte jeg da. Har jeg knotet og plagdes med alt dette styret for ingenting?» reflekterer Lind, som likevel aldri vurderte å gi opp. Han forstår godt hvorfor mange forskere ikke ønsker å anbefale karriereveien videre.

Lind leverte avhandlingen endelig godkjent sent i 2025, etter å ha blitt pappa for første gang og startet i sin nye, faste stilling. Han anser seg som heldig som nå har en fast ansettelse, som gir fleksibilitet, akseptabel lønn og interessante arbeidsoppgaver, i motsetning til mange med midlertidige stillinger. Selv om han ikke opplevde personlige konflikter, peker han på historiene fra andre stipendiater som illustrerer de graverende utfordringene mange står overfor.

«Det overrasker meg ikke i det hele tatt at de sier at de ikke vil anbefale andre å komme i samme situasjon, der de lurer på om de noen gang blir ferdige og bare kan vente seg halvårskontrakter før de blir luftet om sommeren slik at de ikke må ansettes fast,» sier Lind. Han beskriver en ond sirkel for midlertidig ansatte: Konkurransen om faste stillinger er hard, og med korte kontrakter og hyppig bytting av engasjementer, må de konstant publisere og undervise for å kvalifisere seg. Paradokset er at de ofte trenger en fast stilling for å kunne kvalifisere seg til en fast stilling.

«Med sju ulike korte engasjement som for eksempel universitetslektor, blir det vanskelig å få kvalifisert seg til en fast stilling med nok publisering og undervisning. De bør helst ha fast jobb for å kvalifisere seg, men fordi de ikke har fått fast jobb, får de ikke fast jobb,» forklarer Lind.

For å forbedre situasjonen foreslår Lind at universiteter og forskningsinstitutter må ta grep. Først må doktorgradsløpet forbedres slik at stipendiater får bedre oppfølging underveis. Samtidig må karriereutvikling prioriteres, noe som er nedfelt i lovverket, men uten synlig effekt. Det trengs en tydelig vei videre for kandidatene, fra grad til fast jobb, og en bedre struktur for det intense stipendiattiden. Videre mener Lind at institusjonene bør bli flinkere til å tilby faste stillinger til ferske forskere. Han tror dette er mulig dersom man tenker mer helhetlig og planlegger bedre, og unngår å bruke små, kortsiktige stillinger for å dekke umiddelbare bemanningsbehov.