Elsevier øker innsatsen mot forskningssvindel med 18 ganger større team

Tidsskriftforlaget Elsevier har dramatisk oppskalert sin innsats mot forskningsjuks det siste året, og avdekket 9000 tilfeller av integritetsbrudd før publisering. Til tross for dette slipper likevel hundrevis av saker igjennom, noe som understreker den vedvarende utfordringen med uærlighet i akademia. Lederen for forskningsintegritet i Elsevier, Sarah Jenkins, beskriver svindelnettverkene som organismer som stadig finner nye måter å operere på.

For å møte denne trusselen har Elsevier økt sitt dedikerte team for forskningsintegritet fra seks til 110 ansatte i løpet av bare fire år, en økning på hele 18 ganger. Avdelingen jobber globalt med å avsløre og forebygge forskningsjuks og brudd på vitenskapelig etikk. Jenkins forklarer at nettverkene for forskningsjuks utvikler seg raskere enn forlagets systemer kan oppdage dem. De skaper overbevisende datasett og bilder, noe som gjør det ekstremt vanskelig for screening- og etterforskningsteam å holde tritt. Disse nettverkene manipulerer fagfellevurderinger, forfatterskap og driver med siteringshandel, noe som gjør dem til en betydelig utfordring.

Kampen mot stadig mer sofistikert juks

Sarah Jenkins understreker at oppbemanningen har vært nødvendig, men at behovet for flere ressurser fortsatt er til stede. Det 110 personer sterke teamet er spredt over hele verden, med ansatte i blant annet Oxford, Amsterdam, London, Kina, USA og India, for å adressere de globale utfordringene. Teamet opererer innenfor seks hovedområder. Ett sentralt område er screening av artikler før publisering, for å identifisere problematiske utkast før de blir akseptert eller sendt til fagfellevurdering. Et annet viktig område er etterforskning av saker som rapporteres etter publisering, ofte basert på varsler fra lesere, redaktører eller institusjoner. Etter etterforskning samarbeider teamet med redaktører for å bestemme passende reaksjoner.

I løpet av de siste tolv månedene alene, avdekket og avviste Elsevier rundt 9000 manuskripter med forskningsjuks eller integritetsrelaterte problemer før publisering. I tillegg ble rundt 1000 etterforskninger avsluttet etter publisering. Det totale antallet enkeltsaker er usikkert, da en sak kan omfatte alt fra én til hundrevis av artikler. Jenkins påpeker at mye av den offentlige diskusjonen fokuserer på saker som trekkes tilbake etter publisering, mens tusenvis av problematiske artikler aldri når offentligheten nettopp takket være forhåndsscreeningen.

Blant de mest overraskende kategoriene av saker er uenighet om forfatterskap, som utgjør hele én av fem innmeldte saker. Elsevier fasiliterer diskusjoner mellom forfattere, institusjoner og finansiører i slike tilfeller. Ofte er det opp til institusjonene og finansiørene å avgjøre forfatterskap. Jenkins påpeker at dersom selve forskningen er korrekt, er ikke tilbaketrekking av artikkelen alltid den riktige løsningen. Forfatterskap er viktig for forskeres karriereevaluering, der antall publiseringer og målinger spiller en stor rolle. Plagiat utgjør rundt ti prosent av sakene, men billedmanipulasjon har vokst til å bli den største kategorien, med hele 35 prosent av sakene. Tidligere var dette mest relevant innen medisin og livsvitenskap, men nå ser man det på tvers av alle fagfelt.

Elseviers arbeid inkluderer også egne revisjoner av tidsskrifter med tegn til integritetsproblemer, samt arbeid med å forstå og avdekke koordinerte forskningsjuksnettverk. I tillegg legger de vekt på retningslinjer og opplæring, da mange feil skyldes utilsiktede misforståelser eller manglende kunnskap, heller enn uredelighet. Dette forebyggende arbeidet er avgjørende for å opprettholde tilliten til vitenskapen.

Jenkins forteller at antallet saker om brudd på forskningsintegritet begynte å eksplodere rundt 2018. Sakene ble mer komplekse, omfattet flere artikler og krysset fagfelt. Samtidig dukket organiserte nettverk og "papirmøller" opp. Veksten i saksmengde skjedde før inntoget av store språkmodeller som ChatGPT, men KI har forverret problemet. KI senker terskelen for produksjon av falskt innhold på en sofistikert måte, og gjør det vanskeligere å skille ekte fra fabrikkert materiale. Jenkins ser dette som en "perfekt storm" av organisert uredelighet kombinert med teknologi som forenkler storskala produksjon av falskt innhold. Dagens metoder for oppdagelse må bli bedre, men hun advarer mot et generelt KI-forbud. I stedet fremhever hun transparens som løsningen, og peker på viktigheten av å kunne dokumentere datakilder, KI-bruk, forskningsbakgrunn og bevisføring. Dette krever samarbeid mellom forlag, universiteter og forskningsfinansiører for å bevare tilliten til forskningen.

Bak mange av disse svindelnettverkene står ofte små grupper, noen ganger bestående av kolleger eller venner, som utvider seg over tid. Det er imidlertid klart at noen aktører tjener penger på denne uærligheten, enten ved å selge forfatterskap eller ved å produsere falske resultater for økonomisk vinning. Jenkins understreker at forståelsen av de underliggende årsakene er nøkkelen til å forbedre screeningprosesser og bekjempe mønstre av forskningsjuks. Et sentralisert team er nødvendig for å sikre koordinering på tvers av forlagene og for å kunne se helheten i problematikken.